Kan jeg, og alle vi som driver en eller annen form for digital virksomhet, egentlig gjøre noe for miljøet?
Varmen treffer meg, helt fysisk. Jeg har åpnet ytterdøra fra den mørke oppgangen som lukter strietapet. Det er som å gå ut i en boks, en badstue, vinden er brennende het, det svir på huden, jeg koker i hodet. Plutselig skjønner jeg meningen med kroppsfunksjonen svette, den lille mengden svette kroppen min klarer å produsere på armene, lårene, leggene, bidrar til en bittebitteliten følelse av avkjøling, i det den på sekunder fordamper i varmen. Solstrålene som treffer meg er fysisk ubehagelige, etsende, stikkende, og jeg vakler bort til et område utenfor døren med litt skygge.
Jeg har bare på meg bikini og solkrem, og er på vei over sanda for å bade, likevel er det som å krysse Sahara, tenker jeg. Men dette er ikke Sahara. Det er ikke engang Sør-Europa, det er Nord-Frankrike, Normandie, her somrene pleier å være som i Norge, normale norske sommertemperaturer. Ganske kaldt i vannet. Første gang jeg var her, leide denne leiligheten som ligger helt ned til stranda, tok jeg ikke av meg ullgenseren en eneste gang før jeg kom tilbake til Paris. Jeg satt med skjerf på terrassen og frøs og drakk varm te, midt i juli. Mens nå er det eneste jeg orker å drikke eller spise det som kommer rett ut fra kjøleskapet, og selv glasset jeg tar ut av skapet for å helle det kalde vannet i, er varmt mellom fingrene mine. Dørhåndtaket inn til leiligheten er varmt, ansiktskremen nede i krukka kjennes lunken, varmen er overalt, i veggene, flisene på gulvet på terrassen er så varme at det fremdeles er 32 grader der ved midnatt. Jeg bader i svette om natten, alle vinduer og dører er åpne i hele leiligheten, men selv vinden som gir gjennomtrekk kjennes ut som noen som står med en hårføner og blåser varmluft på oss. Det er noe av dette som gjør at jeg elsker Normandie om sommeren, det er aldri så varmt her som i sørligere strøk. Før nå.
Nå er det rødt farevarsel, forbud mot salg av alkohol på Monoprix etter kl 13 (på en søndag! I Frankrike!) og folk bes om å holde seg inne mellom klokka 11 og 21.
Vi skulle vært i Paris denne helgen, men der er det enda varmere, 40 grader og ingen strand eller sjø, folk dør av varme og det er ingen muligheter for å slippe unna. Vi føler oss som klimaflyktninger som ligger ute i vannet på stranda i Normandie, og synes fryktelig synd på alle de som ikke har ferie, som oss, vi kan tross alt kan ta konsekvensene av varmen.
Det er skummelt.
I 2014 laget Évelyne Dhéliat på Télévision Française 1 (den største kommersielle TV-kanalen i Frankrike) et fiktivt værvarsel for en sommerdag i 2050 for å vise konsekvensene av klimaendringene, med et kart der temperaturene lå nær 40 grader over store deler av Frankrike. Dette bygde på framskrivninger Météo-France hadde gjort på den tiden. Det fiktive klippet ligger fortsatt i det franske mediearkivet INA (her).
Det fiktive kartet skulle forestille hvor ille det kunne bli, en augustdag i 2050, over tretti år fram i tid.
Men her det ekte kartet, Frankrikes offisielle farevarselkart for 25. juni i år, der nesten hele landet lyser rødt:
Dette er en helt vanlig junidag, nå i 2026. 72 departementer med rødt farevarsel. Og kalenderen viser ikke 2050, den viser 2026. Det varselet som skulle skremme folk med noe som lå over tretti år fram i tid, kjenner vi på kroppen akkurat nå. Denne ulidelige heten.
Og onsdag 24. juni 2026 ble den varmeste dagen i fransk historie, med en gjennomsnittstemperatur på 29,9 grader for hele landet, og rekordene fra både 2003 og 2019 ble slått. Og rekordvarmen kom også vestover og nordover, til Bretagne og Normandie, der vi vanligvis er forskånet for slike temperaturer. Jeg har, til nå, bekymret meg mer for hvordan jeg skal holde varmen i november i denne leiligheten enn at vi ikke har aircondition.
Så jeg sitter her og tenker. Hva kan jeg, og alle vi som driver en eller annen form for digital virksomhet, egentlig gjøre, i bedriften vår, for miljøet?
Vi som selger noe på nett, holder kurs, har nyhetsbrev og nettside, kanskje en liten nettbutikk, poster i sosiale medier og holder på, vi går rundt med en vag følelse av at vi sparer verden for papir og frakt og fysiske ting som må produseres og kjøres rundt. Men gjør vi egentlig det? Alt det digitale går jo på strøm. Hver e-post du sender, hver nettside som lastes, hvert podkastopptak noen streamer, det ligger på en server et sted i verden og bruker strøm, hele tiden, akkurat nå. Den franske tankesmia The Shift Project anslo for noen år siden at det digitale sto for rundt 3,7 prosent av verdens klimagassutslipp, omtrent som all flytrafikk, og selv om akkurat det tallet er omdiskutert og anslagene spriker mellom to og fire prosent, så er poenget det samme. Det er mye klimagass.
Så jeg sitter her i skyggen, svetter og tenker. Hva kan vi gjøre? Sånn bedriftsmessig?
Det aller viktigste handler selvsagt om de fysiske ressursene. Trenger du den splitter nye macen, den mikrofonen, den iPhonen med enda litt bedre kamera enn den gamle? Eller holder den du har et par år til, hvis du bare rydder og oppdaterer den litt, innvendig? Å rydde i rot og gamle filer hjelper også, vi hamstrer data uten å tenke over det, tusen tekstutkast vi aldri kommer til å åpne igjen, gamle opptak ingen ser på, en innboks med førtito tusen e-poster, det samme bildet i fjorten nesten like versjoner, og alt dette ligger og legger beslag på plass på en server døgnet rundt, enten noen ser på det eller ei. Å slette er faktisk også en liten miljøhandling.
Vi lever i en tid der alt skal være ferskt og nytt og aktuelt hele tiden, og mye av det vi lager forsvinner i strømmen, i feeden i løpet av en dag. Det vi lager i sosiale medier er ferskvare. Du poster, det vises den dagen, og så er det borte. Og sånn er strømmen, men alt det arbeidet du legger ned i å bli synlig er bare verdt noe hvis det fanges opp av noe som blir værende. En grunnmur. En nettside, en e-postliste, en bok. Noe du eier, din egen lille butikk, samfunn, portal som folk kan lande på når de først finner deg, og som ikke forsvinner når algoritmen snur ryggen til. Du jobber hardt for oppmerksomhet, og da bør den lede til en nettside som er din egen, ikke renne ut i alt for varm ørkensand.
Franskmennene har et ord for den måten å tenke digitalt på, «sobriété numérique», digital nøkternhet. Bygger du en skikkelig nettside, belaster det mindre enn en evig strøm av nye innlegg som skal pøses ut hver dag.
En ting som også spiller en liten rolle er faktisk hvor lett nettsiden din er. Hver gang noen er innom siden din, må alt som ligger på den lastes ned, til telefon eller PC, og jo mer som ligger der, jo mer strøm går med, hver eneste gang, ganget med alle som er innom. De svære, ukomprimerte bildene, videoen som ruller i gang av seg selv idet du lander på siden, de ti skriptene som surrer i bakgrunnen, de fancy fotene som hentes inn fra Google i stedet for de skrifttypene maskinen allerede har, alt dette koster i form av strøm. Et bilde du komprimerer skikkelig før du laster det opp, kan veie en tiendedel av originalen, og ingen ser forskjell likevel. En enkel, ryddig side bruker en brøkdel av strømmen til en tung abonnementsplattform full av tillegg som kjører i bakgrunnen ved hvert eneste besøk. Og det fine er at det som er bra for miljøet her, er det samme som er bra for deg. En lett, ryddig side laster raskere, og raske sider er akkurat det søkemotorene belønner med bedre plassering. Så det som er bra for miljøet, er ofte også bra for synligheten din.
Du kan måle dette. Det finnes gratis verktøy, som Website Carbon Calculator, der du limer inn adressen til siden din og får opp hvor mye CO2 hvert besøk slipper ut. Grensa for stryk er satt ved gjennomsnittet for hele internett, så karakter F betyr rett og slett at siden drar mer data enn gjennomsnittet av alle verdens nettsider. Prøv den gjerne på noen av de store, ferdigbygde kursplattformene mens du er i gang (hallo, Kajabi).
Hvor nettsiden din er lagret, altså serveren den ligger på, og hva slags strøm den serveren går på, betyr også noe, The Green Web Foundation har en liste over hostingleverandører og datasentre som har dokumentert at de bruker fornybar energi, enten ved at de faktisk kjører på fornybar energi, eller ved at de kjøper opprinnelsesgarantier som dekker forbruket sitt. Så hvor nettsiden og nyhetsbrevet ditt faktisk ligger, er også et lite miljøvalg.
Ingen av disse tingene redder oss fra klimakrisa. Min lille bedrift gjør ikke det, og din gjør det ikke. Men hvis vi blir stilt overfor et valg, og vi er kunnskapsrike nok til å velge det med minst belastning på miljøet, så betyr det vel noe at vi tar de små valgene vi faktisk kan ta?
Nå går jeg ut og legger meg i sjøen igjen. Flisene på terrassen brenner fortsatt under føttene, glasset med det som var kaldt vann med isbiter smaker som varmtvann fra springen, og havet er det eneste stedet det går an å puste. Jeg håper barna våre får mange gode sommerminner. Jeg håper bare ikke det er denne typen somre de kommer til å huske.