Den siste tiden har det, naturlig nok, vært mye snakk om beredskap, vi utstyrer oss med vann, batterier og hermetikk. Selv har jeg et lite lager av andeconfit og god vin i kjelleren, for hvis krisa først inntreffer vil jeg helst ikke sitte der alene og spise spagetti á la capri og hermetisk fruktcocktail.
Vi snakker om at Norge må ha egne beredskapslagre av livsviktige medisiner, selvforsyning av mat, produksjonskapasitet og at vi må samarbeide med våre naboland og Europa.
Men på noen områder er vi dessverre fortsatt litt for avhengige av land jeg synes det nå begynner å bli litt skummelt å være så avhengig av. Nær tre av fire statlige virksomheter er avhengige av Microsoft som leverandør av e-posttjenester. I Europa står tre amerikanske selskaper, Microsoft, Amazon og Google, for rundt 70 prosent av sky- og infrastrukturtjenester, mens de europeiske leverandørene til sammen står for rundt 15.
Den amerikanske loven CLOUD Act sier at selskaper som er underlagt amerikansk jurisdiksjon, kan bli nødt til å utlevere data de har kontroll over etter et gyldig rettslig pålegg. Det gjelder også når dataene ligger på servere i Europa, det betyr ikke nødvendigvis at dataene dine er utenfor amerikanske myndigheters rekkevidde. Så hvis kunderegisteret, betalingsløsningen og innloggingen ligger samlet hos ett amerikanskeid selskap og noe skjer, hjelper det lite at serveren står i Irland eller Frankfurt.
NSM, Nasjonal sikkerhetsmyndighet, skriver at virksomheter som bruker utenlandske skytjenester, gir fra seg en del av kontrollen over systemene og dataene sine, og råder dem til å planlegge for å kunne bytte leverandør og spre tjenestene på flere.
Vi som driver små bedrifter, er kjempeheldige, for vi kan lage våre egne beredskapsplaner.
For der staten er som en svær oljetanker, med stø kurs, som ikke så lett lar seg snu, og som det holdes store konferanser om, er jeg mer som en liten robåt. Jeg kan skvalpe rundt og snu i en håndvending.
Jeg kan spørre hvem jeg gjør meg avhengig av, hvor dataene mine ligger, hvilket lands lover leverandøren må følge, og hvor vanskelig det blir å flytte hvis jeg en dag må. Hvem eier hostingleverandøren min og regnskapssystemet? Har jeg en kopi av kundelista?
Mange av de amerikanske tjenestene er ofte billigere og bedre enn alternativene, og jeg bruker selvfølgelig flere av dem jeg også. Spørsmålet er hva jeg gjør den dagen en av dem ditcher meg, eller noe annet skjer. Derfor er det så viktig at jeg eier mine egne ting, at jeg har filene liggende på en server på Lillestrøm, med backup i Drammen.
Nå har vi fått ny digitaliserings- og forvaltningsminister. Og jeg ble så glad da jeg så at Torgeir Micaelsens egen, personlige nettside er laget i WordPress, et av de mest demokratiske verktøyene som finnes på internett. Der ligger det også et blogginnlegg fra 2019 som heter «5 råd til landets nye digitaliseringsminister». Jeg håper han leser sine egne råd, oppdaterer personvernerklæringen sin og at han har valgt en lokal host, og vet hvor han har backupen.
Jeg trenger ikke vente på at oljetanker-staten skal skifte kurs, og jeg trenger ikke være digitalt selvforsynt. Jeg må bare sørge for at jeg har valgfrihet den dagen jeg trenger den. Jeg har tenkt nøye gjennom hva jeg vil ha i beredskap i kjelleren hvis det blir nøvendig. Da bør jeg tenke like nøye gjennom hvor den digitale delen av bedriften min ligger.