En hammer er ikke en pensel

Om Bonnier, bokomslag og forskjellen på å bruke KI og å la seg bruke av KI

Denne uken ble det kjent at Bonnier forlag brukte KI-bildegeneratoren Midjourney til å lage omslaget på Unni Lindells barnebok «Frøken Snushane og himmelhuset». Illustratøren som hadde tegnet det første omslaget i serien, Odin Helgheim, hadde ikke kapasitet til å ta oppdraget. Løsningen var å la en maskin overta.

Bonnier forsvarer seg i en artikkel på nrk.no med at de har prinsipper for KI-bruk, og at «mennesket skal stå som kreativ opphavsperson». Men når du lar Midjourney generere hele bokomslaget, er det ikke det som skjer. Da er ikke KI et verktøy i hendene på en illustratør, da er det KI som er illustratøren. Det er en avgjørende forskjell, og den er ikke bare prinsipiell, den har konkrete konsekvenser.

Jeg jobber med tegneserier. Jeg oversetter dem, jeg leser dem, jeg bruker mye tid på å tenke på hvorfor jeg gjør det, hva er det som gjør dem gode. Og jeg vet at jeg aldri ville giddet å bruke tid på å lese en tegneserie tegnet av KI. Det er ikke bare fordi de fleste KI-genererte bildene er sjelløse, glattpolerte og med rare detaljer, for etterhvert vil KI-tegningene likne mer og mer på det de etterlikner: menneskelige tegninger. Men det er fordi alt det andre mangler. Den lille usikkerheten i en menneskeskapt tegning, kall det nerve, kall det teft. Den teften en tegner har for visuelle detaljer, og ikke minst for humor, det tror jeg ikke et mønstergjenkjenningssystem kan lære seg, uansett hvor mange millioner bilder det har blitt trent på. Illustratør og serieskaper Linn Isabel Eielsen skriver i en artikkel på empirix (Hva koster et gratis bilde? ) at KI-illustrasjoner senker troverdigheten til en bedrift ned på nivå med en god svindel-epost. Det er en skarp formulering, men jeg synes den er treffende. Et bokomslag er ikke bare en illustrasjon, det er et signal, om hvem som har laget boken, hva den betyr, og om noen faktisk har tenkt på deg som leser.

Hvorfor valgte Bonnier denne løsningen? Svaret er sannsynligvis det samme som når arrangører bruker KI til dugnadsplakater og skoleavslutninger: det er enkelt, og det er tilsynelatende gratis. Men det er en snarvei, ikke en løsning. Og snarveier har alltid en pris, det er bare ikke alltid den som tar snarveien som betaler den.

«Bildet du sitter igjen med er bygget på underbetalte og psykologisk misbrukte arbeidere, nedhugget skog, bortkastet vann, og data stjålet fra privatpersoner og kunstnere. Alt dette ofres for et sjelløst, glattpolert bilde med rare detaljer,» skriver Linn Isabel Eielsen i sin artikkel.

Hammeren som brukes til alt

Psykologen Abraham Maslow skrev engang noe sånt som at hvis det eneste verktøyet du har er en hammer, er det forbausende mye som ser ut som spiker. Det er det vi ser skje med generativ KI akkurat nå. Det er et fantastisk verktøy. Det kan hjelpe en illustratør med å idémyldre, utforske fargepaletter, teste komposisjoner, jobbe raskere og bredere. Men den er fortsatt en hammer. Og et bokomslag er ikke en spiker.

Tegneserieskaper Flu Hartberg sier i NRKs artikkel: «Hvis du ikke trenger illustratør, da trenger du i hvert fall ikke forfatter heller, for vi kan bare generere det med KI også.» Det høres ut som en overdrivelse, men det er en helt logisk konsekvens av den holdningen Bonnier har demonstrert, og det er nettopp holdningen som er problemet, ikke teknologien i seg selv.

Transparens er ikke det samme som ansvarlighet

Jeg er ikke mot at tegneserietegnere bruker KI i arbeidsprosessen sin. Jeg er ikke mot at illustratører gjør det heller. Tvert imot, bruk det til research, til å teste ideer, til de kjedelige og tidkrevende delene av prosessen. Generativ Ki er et fantastisk verktøy når det brukes riktig, men det er fortsatt bare et verktøy, og det må brukes slik gode verktøy kan brukes, til å frigjøre mennesket til å gjøre det bare mennesket kan. 

Det skumle er ikke å bruke KI. Det skumle er å la KI ta over, og kalle det det samme.

Grafills ferske bransjeundersøkelse, der 844 illustratører og designere svarte, gir et ganske dystert bilde av hva som faktisk skjer der ute. Nesten halvparten av respondentene sier at de har tapt oppdrag på grunn av KI. 42 prosent av byrålederne oppgir at de har tært på alle reserver. Noen forteller at de tar gratisoppdrag bare for å holde på kundene. Noen vurderer å forlate bransjen helt. Dette er ikke en bekymring for fremtiden, men en beskrivelse av noe som skjer nå, i bransjer der folk har bygget karrierene sine på akkurat den kompetansen maskiner etterligner, men aldri fullt ut kan erstatte.

I NRKs artikkel sier Bonnier at «transparens er et viktig prinsipp» for dem, og at KI-bruk skal merkes tydelig. Det er bra, men det fritar dem ikke fra ansvaret. Transparens er ikke det samme som ansvarlighet, man kan godt være åpen om å gjøre noe feil og likevel gjøre det feil.

Den som holder hammeren

Det jeg savner i hele denne debatten er et tydeligere skille mellom to ulike ting: KI som verktøy i en kreativ prosess, og KI som erstatning for en kreativ fagperson. Det første kan være klokt, effektivt, og til og med veldig spennende. Det andre er noe annet.

Et bokomslag er ikke bare en illustrasjon. Det er et håndverk, og en dialog mellom forfatter, redaktør og illustratør, tusenvis av små valg, tatt av et menneske som har tenkt på akkurat denne boken, akkurat disse leserne, akkurat denne forfatteren. Når du erstatter det mennesket med en bildegenerator, mister du ikke bare illustrasjonen, du mister hele den samtalen.

Kunster Eirik Botten Nicolaysen skriver på empirix.no i artikkelen «KI og det uutholdelig regnestykket»: «Det ekte og verdifulle ligger ikke i verktøyet, men i intensjonen bak: ønsket om å skape. Den intensjonen må vernes, ikke ved å forkaste alle farlige verktøy, men ved å lære å bruke dem etisk og ansvarlig.»

Jeg jobber med tegneserier fordi jeg mener det finnes noe i det menneskeskapte som ikke kan kopieres. KI er ikke dum, men det menneskelige handler ikke bare om resultatet. Det handler om hvem som har laget det, hvorfor, og hva de har bidratt med av seg selv i arbeidet. Det er det vi må passe på å ikke gi fra oss.